Edvard Munch
Født på Løten i 1863, og vokste opp i Kristiania (dagens Oslo). Han var en produktiv, men stadig urolig kunstner, opptatt av spørsmål om menneskelig dødelighet som kronisk sykdom, seksuell frigjøring og religiøs ambisjon. Han uttrykte disse tvangstankene gjennom arbeider med intense farger, semi-abstraksjon og mystisk motiv. Etter den franske impresjonismens store triumf tok Munch opp den mer grafiske, symbolistiske sensibiliteten til den innflytelsesrike Paul Gauguin, og ble på sin side en av de mest kontroversielle og til slutt anerkjente kunstnerne blant en ny generasjon av kontinentale ekspresjonistiske og symbolistiske malere.
Som barn var han ofte syk om vinteren, og holdt seg utenfor skolen. For å fordrive tiden brukte han dagene på å tegne. Han hadde også en trøblete barndom, da moren døde av tuberkulose etter fødselen til hans yngste søster, og favorittsøsteren hans døde av samme sykdom ni år senere. Faren hans var også litt av en religiøs fanatiker, som leste Edvard og søstrenes spøkelseshistorier og historiene til Edgar Allen Poe. De livlige grufulle historiene, kombinert med hans dårlige helse, ble den unge Munch plaget av mareritt og paranoide dødsvisjoner, som han senere skulle innlemme i kunstverkene sine.
I tenårene gikk han fra å tegne og boltre seg med akvareller til å male med olje, og han gikk bare ett år på teknisk høyskole før han dro for å følge drømmen om å bli maler. Hans tidlige malerier fikk mye ugunstig kritikk, og faren irettesatte ham for kunstverkene hans, men fortsatte å gi ham en "levepenger". Senere, misfornøyd med Munchs malerier, ødela han en av hans nakenbilder, og nektet å gi ham mer penger til kunstmateriellet hans.
Store deler av livet hans leves i en nihilistisk, bohemsk livsstil, der overstadig drikking og slåsskamper var favorittidsfordriv, til farens konstante misbilligelse. Etter farens død, etterlot han Munch-familien fattig, og Munch, som følte at alle rundt ham var døde, ble plaget av selvmordstanker. Hans personlige tragedier og psykologiske idiosynkrasier utviklet seg til en symbolsk kunstform som uttrykte mer indre følelser og følelser enn projiserte et bilde av virkeligheten utenfor. Han nektet ofte å selge maleriene sine, kalte dem barna sine.
I 1898, på et besøk i Kristiania, hadde Munch møtt kvinnen som skulle bli hans grusomme muse. Tulla Larsen var den velstående datteren til Kristianias ledende vinhandler, og som 29-åring var hun fortsatt ugift. Munchs biografer har stolt på hans, til tider, motstridende og langt fra uinteresserte beretninger for å rekonstruere det plagede forholdet. Han så først øynene på Larsen da hun ankom atelieret hans i selskap med en kunstner som han delte rommet med. Fra første stund forfulgte hun ham aggressivt. I hans fortelling begynte deres affære nesten mot hans vilje. Han flyktet – til Berlin, deretter på et årelangt løp gjennom Europa. Hun fulgte etter. Han ville nekte å se henne, for så å bukke under. Han minnes deres forhold i The Dance of Life fra 1899-1900.
Sommeren 1902 kom Munch tilbake til hytten sin i Aasgaardstrand. Han søkte fred, men da han drakk tungt og kranglet offentlig, klarte han ikke å finne den. Så etter mer enn ett års fravær dukket Larsen opp igjen. Han ignorerte henne, helt til vennene hennes informerte ham om at hun var i en selvmordsdepresjon og tok store doser morfin. Han gikk motvillig med på å se henne. Det var en krangel, og på en eller annen måte – hele historien er ukjent – skjøt han seg selv med en revolver, mistet en del av en finger på venstre hånd og påførte seg selv en mindre åpenbar psykisk skade. Tilbøyelig til overdrevne følelser av forfølgelse - i hans maleri Golgata fra 1900, for eksempel, avbildet han seg selv spikret til et kors - Munch forstørret fiaskoen i tankene hans, til den antok en episk skala. Han beskrev seg selv i tredje person, og skrev: "Alle stirret på ham, på hans deformerte hånd. Han la merke til at de han delte bord med ble avsky ved synet av hans uhyrlighet." Hans sinne forsterket seg da Larsen kort tid senere giftet seg med en annen kunstner. "Jeg hadde ofret meg unødvendig for en hore," skrev han.
I løpet av de neste årene ble drikkingen hans, som lenge hadde vært overdreven, ukontrollerbar. "Raseriene kom oftere og oftere nå," skrev han i dagboken sin. "Drikken var ment å roe dem ned, spesielt om morgenen, men etter hvert som dagen gikk ble jeg nervøs, sint." Anstrengt som han var, klarte han likevel å produsere noen av sine fineste verk.
Høsten 1908 kollapset Munch i København. Da han hørte hallusinatoriske stemmer og led av lammelser på venstre side, ble han overtalt av sin gamle romkamerat fra Saint-Cloud-leiligheten, Emanuel Goldstein, til å sjekke inn på et privat sanatorium i utkanten av byen. Der reduserte han drikkingen og fikk tilbake litt mental stabilitet. I mai dro han, energisk og ivrig etter å komme tilbake til staffeliet sitt. Nesten halvparten av livet hans gjensto. Likevel vil de fleste kunsthistorikere være enige om at den store overvekten av hans beste verk ble skapt før 1909. Hans sene år ville bli mindre strabasiøse, men til en pris av personlig isolasjon.
I 1909 vendte Munch tilbake til Norge, hvor han begynte arbeidet med en viktig serie veggmalerier til forsamlingshuset ved Oslo Universitet. Fortsatt på plass signaliserte Aula-dekorasjonene, Munchs nye vilje til å se på den lyse siden, i dette tilfellet bokstavelig talt, med et midtpunkt i en blendende sol. I det nylig selvstendige Norge ble Munch hyllet som nasjonalkunstner, omtrent som da nylig avdøde Henrik Ibsen og Edvard Grieg fungerte som henholdsvis nasjonalforfatter og komponist. Sammen med hans nye berømmelse kom rikdom, men ikke ro. Ved å holde avstand til et vekselvis tilbedende og hånlig publikum, trakk Munch seg tilbake til Ekely, en 11 mål stor eiendom i utkanten av Oslo som han kjøpte i 1916 for en sum tilsvarende prisen på to eller tre av hans malerier. Noen ganger forsvarte han sin isolasjon som nødvendig for å produsere arbeidet sitt. Andre ganger antydet han at det var nødvendig for å opprettholde sin fornuft. «Den andre halvdelen av livet mitt har vært en kamp bare for å holde meg oppreist», skrev han på begynnelsen av 1920-tallet.
På Ekely tok Munch fatt på landskapsmaleriet, og skildret landskapet og gårdslivet rundt seg, først med glade farger, senere i mørkere toner. Han vendte også tilbake til favorittbilder. I de senere årene støttet Munch sine gjenlevende familiemedlemmer økonomisk og kommuniserte med dem via post, men valgte å ikke besøke dem. Han tilbrakte mye av tiden sin i ensomhet, og dokumenterte plagene fra sine fremadskridende år. Da han ble rammet av en nesten dødelig influensa i den store pandemien 1918-19, registrerte han sin magre, skjeggete figur i en serie selvportretter så snart han kunne plukke opp en pensel. I 1930, etter at en blodåre sprakk i det høyre øyet og svekket synet hans, malte han, i slike verk som Self-portrait Under the Eye Disease, blodproppen slik den så ut for ham – en stor, uregelmessig lilla kule. Noen ganger ga han sfæren et hode og et skarpt nebb, som en demonisk rovfugl. Til slutt fløy den av; synet hans gikk tilbake til det normale.
I Self-portrait Between the Clock and the Bed, som er fra 1940-42, ikke lenge før Munchs død, kan vi se hva som hadde blitt av mannen som, som han skrev, hang tilbake fra «livets dans». Han ser stiv og fysisk vanskelig ut, og står fastklemt mellom en bestefarsklokke og en seng, som om han beklager for at han tar så mye plass. På en vegg bak ham står «barna» hans oppstilt, den ene over den andre. Som en hengiven forelder ofret han alt for dem.
Finn dine favoritter her:
